Undertøyskrise

For to dager siden var jeg på vei til jobb, og jeg hadde bare kommet meg noen hundre meter ned i veien før bilen min plutselig stoppet. Jeg gikk hjem for å få hjelp av min mann, som var hjemme. Han var på soverommet, og da jeg kom inn døren så jeg noe jeg aldri trodde jeg ville se. Han stod foran soveromsspeilet iført mitt undertøy, mine høyhælte sko og min sminke.

Jeg er 32 år gammel, min mann er 34. Vi har vært gift i tolv år. Da jeg konfronterte ham så unnskyldte han seg først med at han ikke hadde noe rent undertøy igjen. Men da jeg spurte om sminken, så knakk han sammen og innrømmet at han hadde brukt undertøyet mitt de siste seks månedene. Jeg ba ham stoppe og truet med å gå fra ham. Han mistet jobben og fikk en sluttpakke for seks måneder siden og sier at han føler seg både deprimert og verdiløs siden det. Jeg er veldig glad i ham, men siden jeg ga ham ultimatiet så føler jeg at han har blitt mer og mer fjern, og jeg kommer ikke igjennom til ham. Kan dere hjelpe?

Ingerid, Lillehammer

Hei Ingerid,

Man kan gjøre (eller la være å gjøre) mange dumme ting når man er deprimert, men det å låne andres undertøy er å tråkke over streken. Spørsmålet er om det er utilgivelig, og det må du nesten gå i deg selv for å svare på. Han burde iallfall gi deg et klart svar på ultimatumet ditt. Du må imidlertid huske at det å ta valg kan være veldig vanskelig når man er deprimert, så kanskje du må hjelpe ham litt på vei, selv om vi skjønner at det kan være sårende om han ikke resolutt svarer «jeg slutter!». En mulig løsning er å budsjettere slik at han kan kjøpe seg litt undertøy og et par høyhælte sko som bare er hans. Vi skjønner at dere har litt dårlig råd nå, men kanskje dere er villige til å droppe rømme til fredagstacoen for å redde forholdet?

Håper det ordner seg!

Hilsen Mari og Marit

Er jeg syk?

Jeg vet ikke om dere kan hjelpe meg, men jeg ønsker i alle fall et ærlig svar. Dere virker jo å være to smarte hoder, som i tillegg er kvinner som antagelig har opplevd litt av hvert. Det virker iallfall sånn på svarene dere gir oss menn. Dere skjønner liksom menn, liksom.

Altså: Jeg er ute etter ei skikkelig bra dame, tror jeg, og jeg ser dem jo overalt. Og så tar vi en øl eller to, da, og så prater vi og har det fint. Og så ender det med sex, og så blir hun forelska. Og da vil jeg ikke mer. Etter dette vil jeg alltid ha en annen!

Er det noe feil med meg?

Er jeg syk?

Finnes det en løsning her?

Vennlig hilsen

Magne I.

Hei Magne,

Se for deg et barn på julaften, som pakker opp presang etter presang, og når det ikke er flere blir de sånn «jeg vil pakke opp flere!», fordi det er et kick å pakke opp ting. De glemmer at selve utpakkingsprosessen egentlig har lite å si, det er jo lekingen med det de har fått som er det morsomste. Og det er jo bare fantasien som setter stopper for hva de kan gjøre med disse lekene, hvor veien går videre. Det er også viktig å påpeke at hvis barnet får for mange leker, blir det bare rot på rommet, og de glemmer hva de har. Skjønner du hvor vi vil?

Med «leker» i denne sammenhengen mener vi selvfølgelig forholdet mellom deg og en annen person, for personer er tross alt ikke leketøy. Ikke forhold heller, da. Og følelser er også ofte noe man bør unngå å leke med. Det er bare en middels bra analogi.

Vi foreslår at du lager en ønskeliste, og fokuserer på det du fikk i stedet for det du ikke fikk. Ønsker du deg lidenskap, vennskap, en livspartner, et klønete engangsligg? Hva er "ei skikkelig bra dame?". Og dette med at motparten blir forelsket er ikke noe du kan kontrollere uansett, så det kan du bare gi opp. Ligging betyr alltid fare for følelsesmessig oppstyr. Bare ikke lyv, og vær sikker, de kommer til å komme over deg.

Håper dette hjalp litt, Magne, vi har tro på deg!

Hilsen Mari og Marit

Parkering og logikk.

"Hvor er logikken bak en sånn parkering?", spør @LillChr på twitter.

Vi tror det kan være to muligheter her:

1. "Det er sikkert ingen som bryr seg om jeg parkerer her" (ekstern-intern tilnærming).
2. "Jeg bryr meg ikke om noen bryr seg om jeg parkerer her" (intern-ekstern tilnærming).

Hilsen Mari og Marit

SV-damer

Hei, Marit og Mari.

Jeg har en seksuell fetisj, og en litt uvanlig en. I ungdommen var jeg sosialist for alle pengene, av typen Palestina-skjerf kjøpt på Youngstorget på skoletur til Oslo, buttons med bilde av Che Guevara og slitt lerretsveske med betraktinger om Palestina påskrevet i blå kulepenn.

Jeg tok til vettet med årene, gikk på BI og ble finanshai. En finanshai av typen som ikke er mors beste barn (søsteren min jobber for Røde Kors). Nå går jeg i dyre dresser og klokka mi alene koster mer enn årslønnen til en lærer (adjunkt med opprykk). Livet mitt og verdiene mine har endret seg til høyre-radikalt. Nå til problemets kjerne. Seksuelt sett har jeg fortsatt preferansene fra min ungdom. Jeg elsker jenter i slitt cordfløyel, gjerne med vest, lille pologenser, selvstrikkede ullsokker og langt hår hvis splitter ikke har sett en frisørsaks siden forrige folkeavstemming om EU. Armhulehår (i alle fall stubber) gjør meg hard som asfalt, og hjemmestrikket makramé-skjerf med «Nei til atomvåpen»-button reduserer meg til et stønnende beist. Mine lyster har i stor grad blitt tilfredsstilt av SVs politiske møter, mye påspandert billig rødvin og at jeg jobber mye mot et kommunestyre i en kommune der SV faktisk fortsatt er representert. Men nå som partiet er i full retrett finner jeg færre og færre som oppfyller kravene mine. Det er med gru jeg leser partibarometre og jeg får klump i magen når jeg tenker på kommunevalget. Hvem i sine fulle fem ville noengang invitere noe så grått og trist som en Arbeiderparti-kvinne ned i sengen sin? Rød-damene kunne fungert, men de er som enhjørninger – man vet at de finnes, men gudene vet hvor. Høyre-kvinner... vel, la oss bare si at det er raust av meg å bruke ordet «kvinner».

Mari og Marit – hva skal jeg gjøre?

Med hilsen

Stein Aare Lem.

Hei Stein Aare,

Dette er veldig vanlig. Først vil vi gjerne fremheve at ingen skal skjemmes over sine seksuelle preferanser. Eller, noen skal jo det, men i dette tilfellet er det ingen grunn til å skamme seg. Dette lyder kanskje kynisk, men det ligger trolig noen evolusjonsbetingede årsaker bak. Det er nemlig meningen at SV-ere skal formere seg. Hvorfor tror du ellers de er her? Vi tror heller ikke dette bare handler om sex, men at du har et stort behov for å bli elsket for den du er. For er det noe SV-ere er gode på, er det å elske!

Her er noen tips til hvor du kan treffe SV-damer.

• På skoler eller i kommunal sektor. SV-damer er enten lærere eller kommunalt ansatt. Eventuelt kunstnere, men de er vanskeligere å finne.
• På kommunestyremøter (men dette vet du jo allerede).
• I rosetog/fakkeltog. Følg med på facebook og driv oppsøkende virksomhet.
• På underskog.no. Det er imidlertid ikke så enkelt å bedrive sjekking her, så du er nødt til å delta i diskusjoner for å imponere.
• På Svartlamon i Trondheim.
• På Mir (lufthavna) i Oslo.

Her er også et godt tips:

Vi tror dessuten at kroppen din forsøker å fortelle deg noe, så vårt siste råd er: Følg kuken – stem SV.

Lykke til!

Hilsen Mari og Marit

Fluer

Hei!

For en original og morsom blogg!

Jeg lurer på hvordan man kan få has på fluene uten fluepapir. Her ute på 

landet er det fryktelig mange av dem, men jeg synes ikke den beste 

løsningen er å kverke dem. Likte ikke at det ble hengt opp fluepapir med 

blomster på vinduene.(blomstene gjør det liksom enda mer grotesk) I dag har 

jeg "hjulpet" en klegg av papiret, men den kommer sikkert til å dævve 

uansett fordi det er klister på vingen og den ene foten satt igjen. Har 

dere noen råd?

Stor klem fra Anita

Hei Anita!

Fluer kan være en pest og en plage, men de er også mennesker, og vi berømmer deg for å ha oppdaget dette. Fluepapir er helt riktig ei lumsk og feig felle, og det kan også drepe andre dyr, feks kan både mus og hjort i verste fall sette seg fast og dø av sult og sorg. 

Det finnes bare en metode mot fluer, og den har Tønes beskrevet til fulle i sin melodi. Vi kan ikke annet enn henvise deg videre til Spotify: Tønes – Fluene

Hilsen Marit og Mari

Ps: Når det gjelder den kleggen, er vi sikre på at den får et rikt liv, selv om den er litt annerledes. Kleggsamfunnet er varmt og inkluderende og ingen der bryr seg om hvor mange føtter du har igjen.

Agurktid

Hagenerder, stå fram! Hvordan vet jeg når agurkene er modne?
spør LillChr på Twitter.


Hei LillChr!
Det er på to måter du kan vite helt sikkert om agurkene er modne:

1. Det står på forsida av dagens VG
2. Du syns de ser gode ut og har lyst til å spise dem.

Hilsen Mari og Marit

Sælbu-forviklinger

Kjære @mogmraad.

Jeg begynte å strikke selbuvotter til mine tre søsken for et år siden, men ble ikke ferdig fordi jeg begynte å hekle på en duk i stedet, og nå er vottene for små til dem. Hva gjør jeg? skriver froskeprinsesse til oss på Twitter




Kjære froskeprinsesse.

Dette er et av de vanligste håndarbeidsproblemene i verden, hvis du ser bort fra det scenarioet hvor vottene aldri blir ferdig. Barn vokser skammelig fort, og det hjelper ikke å kjefte for det, da vokser de bare enda fortere så de kan bli store og flytte hjemmefra så snart som mulig. En litt god løsning kan være å tvinge dem til å gå med vottene likevel. Da må de gå med nevene knyttet, men så er det til gjengjeld lettvint for dem å slå ned de som ler av dem fordi de har små hender. Andre mulige løsninger er (ikke uttømmende liste):

1. Sy vottene på som en del av en større kunstinstallasjon sammen med ødelagte rattkjelker og snøen fra i fjor.

2. Brenne dem på et stort og provoserende anti-sælbu-bål som du filmer og legger ut på youtube.

3. Sette på øyne og stappe dem med vatt og sy igjen nederst og vips har du laget fine, tradisjonsrike ståtiss-dokker til søsknene dine istedenfor votter.


Bonus med å velge alt. 3: Du har julegavene klare allerede.

Hilsen Marit og Mari

Kropp

Therese spør oss på Twitter: Dette med kropp... Jeg får ikke nok av det! Problemet er: Mine mål er ikke tilpassa standard klesstørrelser. Krympe eller sy sjøl?

Hei Therese.

Ikke krymp deg! Vi har sett en film som heter ”Kjære, jeg krympet barna!” og fy søren for et kaos det blir når man krymper folk. Bare: Ikke, liksom.

Eller mente du kanskje krympe klærne? I så fall kan du sikkert spørre en moroklump og få det rådet om å henge dem i skapet ei stund.

Men altså. Det er viktig å la kropp være kropp, og la omgivelsene tilpasse seg. Internett har mange fine klær, og hvis du kan sy: Ja! Sy selv. Stjel noen gamle, nydelige dynetrekk neste gang du er med noen på hyttetur, så kan du trylle fram de vakreste sommerkjoler. For eksempel.

Hilsen Marit og Mari

Nord vs. sør

Hei!

Jeg har noe jeg trenger å dele med noen kyndige rådgivere. Jeg begynner å tenke på å flytte nordover for noen år, til Troms eller Nordland. Bli nordlending rett og slett. Jeg er usikker på om det er en drøm eller en flukt. Jeg har tidligere bodd noen år i nord, men er født søring. Jeg bor sørpå i dag.

 -Anonym

Hei Anonym.

Dette er en høyst uvanlig problemstilling. Alle andre enn deg, både de som drømmer og flykter, gjør det til Oslo, og en høytidelig undersøkelse viser at over 50% av dem angrer bare litt på det. Det finnes ingen tall for omvendt, men kanskje du kan bidra med dine erfaringer etter hvert?

Det viktigste her, er å innse at drøm og flukt er akkurat det samme, så kall det det du syns høres finest ut.

Det er sikkert mange ting som er bra med å være nordlending, men som søring bør du være forberedt på en del skyllebøtter fordi de tror det er vi sørpå som bestemmer over været via værmeldinga, og at vi ler hver gang det regner/snør/er sykloner.

Ryktene skal også ha det til at de banner mye nordpå, men hvis du er fra et fylke som Oppland eller Østfold, vil det neppe være overveldende.

Lurt av deg å ta kontakt med akkurat oss når du trenger kyndige rådgivere. Du er åpenbart en menneskekjenner, og det lover godt for deg uansett hvor du måtte velge å bosette deg.

Hilsen Mari og Marit