Snillhetens nådegave.

Vi fikk dette spørsmålet fra Hege på twitter:

«Jeg lurer på: Kan man bli FOR snill (ikke dumsnill, men snillsnill, om dere forstår)?

Dette forstår vi. Vi er selv snille av og til, og trives med det.

Men husk: Folk liker å være sure. Særlig i Norge. Det er jo bra å være snill, absolutt, men la det ikke ta overhånd!

Jonathan i Brødrene Løvehjerte var for snill, og han endte opp død, med teit sveis. Emily Dickinson var (antageligvis) for snill, og hun skrev «there's a funeral in my brain» og avsluttet altfor mange dikt med utropstegn. Dette er nemlig greia, hvis du ikke eksternaliserer slemheten din blir den nødvendigvis internalisert, og det fører gjerne til overspising eller overdreven jogging. Det går an å være vennlig, men slem. Det er egentlig den beste måten å være slem på, for da har du ryggen fri, samtidig som at den andre blir sur. Det trenger heller ikke være store greiene, kanskje bare å la en skapdør stå åpen, eller si «jeg liker Coldplay, jeg» kan være nok.

Viktig: Si aldri, aldri at du er for snill på jobbintervju. Si heller «min verste egenskap er at jeg bærer på en mørk hemmelighet», og kom gjerne tilbake og fortell hva reaksjonen ble.

Konklusjon: Man bør være litt ugrei av og til. Kanskje til og med litt grusom. Vær slem for deg selv, vær slem for andre. Vær slem for fedrelandet. 

Hilsen Mari og Marit